Elise Cecilie

www.vetstudentmamma.blogg.no

Min første graviditet <3

Man kan vel egentlig si at historien starter i mars 2009. Da hadde jeg og Marcus snakket litt om det å få en liten baby, og jeg tok min siste p-pille. Det var bestemt at vi skulle begynne å prøve. Kan vel si at det var veldig spennende, men må ærlig innrømme at når uker ble måneder, og måneder ble til et år at jeg ble litt lei. Heldigvis stresset jeg/vi ikke med dette, og tok det som det kom.

Etter at det var passert et år siden stoppen, nevnte jeg dette for legen, og hun ville at jeg skulle til utredning. Jeg utsatte å dra på denne gang på gang, og var ikke inne før i februar 2011. Resultatene viste da at jeg sannsynligvis hadde en mild versjon av PCOS, og fikk beskjeden om at dette kunne gjøre det vanskelig å bli gravid. Et alternativ jeg kunne tenke på var evt. hormonbehandling. Tok egentlig dette med et smil, og hadde litt holdningen om at skjer det så skjer det. Begynte jo å tenke litt mer på det etter hvert, men gjorde ikke noe med det.

I mai 2011 fikk jeg tilbud om sommerjobb hos Isbaren i Oslo (Icebar Oslo) noe jeg gledelig takket ja til. Gledet meg masse til å begynne i opplæringen, for skulle da jobbe som bartender og Resepsjonist hele sommeren. Begynte der i slutten av mai, og syntes det var veldig ålreit, men det ble ikke mange vaktene på meg før jeg begynte å føle meg smådårlig. Marcus fikk to billetter til The Eagles på Norwegian Wood den 13. Juni, og dette var også dagen kvalmen satte i gang. Tenkte jo selvfølgelig ikke i de baner med en gang, men da kvalmen ikke gav seg, bare ble verre, og den plutselig varte 24/7 gikk det opp for meg at jeg burde ta en graviditetstest.
 


Den 15.juni ringte jeg til Marcus på jobb, og spurte om han vær så snill kunne stikke innom apoteket og kjøpe med en test på tur hjem. Han ville at jeg skulle ta testen mens han var hjemme, så morgenen etter stod jeg opp kl 0500 og tok test før han dro på trening. Det minuttet man måtte vente føltes utrolig langt, men testen var veldig positiv :) (ikke at det akkurat kom som noe sjokk for noen av oss etter at jeg hadde vært dårlig såpass lenge). Da var det bare å komme seg til lege hvor blodprøver ble tatt, papirer ble fylt ut og måtte bestemme hvor jeg ville ha fødeplass. Eneste som slo meg var at jeg ville føde på det sykehuset som var nærmest hjemme, så valget falt på Ullevål. Legen regnet også ut menstermin, og datoen å forholde seg til inntil videre ble 31.januar.
 
 

Etter et par uker innså jeg slaget mot kvalmen som tapt, og endte opp sykemeldt i tre uker. Utrolig irriterende siden jeg likte jobben veldig godt, men kvalme og lukt av alkohol passer utrolig dårlig sammen :( Sommeren gikk dermed i sneglefart mot høst, og brev om ordinær ultralyd kom i posten når fødeplass var gitt. Denne skulle vi på den 1.september. Negativ som jeg er av natur syntes jeg det var veeeeldig lenge til, og vi ordnet time til tidlig ultralyd den 22.juli. Her fikk vi, da spesielt jeg, beskjed om at alt så ut til å være helt i orden med den lille i magen. YEY! Var temmelig spesielt å se hjertet slå på skjermen, og jeg må ærlig innrømme at et par av tankene som slo meg under undersøkelsen var ?det ser ut som en alien? og "Brains!". Haha! Det skal sies at den siste var da utviklingen av hjernen ble tittet på, og vi fikk se hjernehalvdelene på skjermen.
 
 

Den 6.aug var det duket for feiring av Marcus sin bursdag. Vi inviterte sammen venner og kjente, og lite visste de fleste om hva vi skulle fortelle dem. Fikk jo selvfølgelig noen spm om hva det var jeg drakk, men det ble med det i starten. Da alle var kommet, og før vi skulle begynne med kakene kunne Marcus meddele at jeg skulle kalve på nyåret^^.

Den 1.september var det endelig duket for ordinær ul. Var veldig spente på om de kunne se om den lille huleboeren var en jente eller en gutt. Vi var jo egentlig sikre på gutt, og snakket om Max Harry i magen. Det var da arbeidsnavnet Marcus brukte. Stakkars lille knøtt! Hadde nok ikke unnet min verste fiende en sånn navnekombo, men det ble en morsomhet oss i mellom. Da vi kom til sykehuset ble vi sittende på venterommet sammen med mange andre, og jeg begynte å legge merke til hvor godt man så at de var gravide i forhold til meg. Her tror jeg nok at jeg tenkte motsatt av mange gravide, for mens mange er superstolte over både store mager, strekkmerker osv, var dette den store skrekken for meg. Var utrolig fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å synes så veldig mye enda :) Da det var vår tur kom vi inn på et lite undersøkelsesrom. Alt på babyen ble undersøkt, og alt stod veldig bra til. Fikk sett alle vitale organer, ryggraden, ti fingre, ti tær, skjellettet og blodsirkulasjonen. Så gjenstod til slutt det vi lurte på da vi kom. Hvilket kjønn er det? Etter å ha funnet rett vinkel kunne jordmora med veldig stor sikkerhet fortelle at dette var nok ei lita jente :) Ut ifra utviklingen ble den endelige terminen flyttet fra 31.jan til 10.feb, så plutselig ble veien noe lengre til enden.
 
 
 
Etter at vi hadde vært på denne ultralyden var det en liten omstilling å venne seg til tanken om at det var ei lita jente inni der. I familien til Marcus hadde nemlig den førstefødte vært gutt i flere generasjoner bakover, og i min familie har det vært både gutter og jenter. Var litt moro at min mormor allerede når jeg var 12 uker på vei tok på magen min, og kunne fortelle meg at det var ei lita jente inni der.

Etter 18 uker var endelig kvalmen på tur tilbake, og jeg må si det var utrolig herlig! Var ikke så gøy å leve på vann, salte stenger, mariekjeks og brødskiver med servelat, tomat, agurk og pepper. Er jo ikke rart at jeg gikk ned 7 kg i starten av svangerskapet. Var utrolig godt å kunne spise hva som helst igjen. Det var også rundt denne tiden at vi begynte å kjenne sparkene til vesla på utsiden av magen. Kjente allerede de første bevegelsene etter ca 12 uker, noe som er tidlig som førstegangsfødende. Vanskelig å beskrive hvordan dette føltes, men kan vel beskrives som bobler som beveger seg i en retning.
 
 

Når kvalmen var borte var jeg litt mer klar for å bevege på meg, og turen gikk utpå høsten opp til Dombås for å besøke pappa, tante og onkel, og hilse på venner man ser altfor sjeldent. Var godt å komme en tur hjem, og må innrømme at ingenting er som den friske lufta på fjellet. Var ute og tuslet litt, og viste Marcus tyskerhula, og noen ruiner fra krigen på Dombåshaugen. Hadde ikke vært der på mange år selv, så var litt spennende å se det igjen.
 

Jeg hadde også utrolig lyst til å få tatt 3D ultralyd, og etter å ha lest litt om dette kunne man få best bilder rundt uke 28. Vi fikk dermed ordnet oss time den 11.sept. Var utrolig spent på hvordan dette var, og om vi fikk noen gode bilder. Lille var tydeligvis veldig trøtt, for hun lå inne i magen og gjespet gang på gang. Det var ikke så lett å få noe bilde av bare ansiktet hennes, for hun ville absolutt ligge med ene hånda oppi ansiktet. Lite visste jeg der og da om at hun til og med skulle komme ut med hånda foran ansiktet.
 


Når jula begynte å nærme seg fant vi ut at det hadde vært ålreit og tatt en tur til utlandet før det kom baby. Vi fikk da i julegave av faren til Marcus en ukes tur til Malta for å besøke han før jul. Vi endte da med å dra ned til Malta 16.des, og skulle hjem igjen 23.des. Papirer på å få dra med fly måtte ordnes hos legen siden jeg var såpass langt på vei. Dette var heldigvis ikke noe problem siden det ikke hadde vært komplikasjoner så langt. Med papirene i bagen vendte vi nesa sørover, og etter en mellomlanding men 110km i vindkastene, var vi fremme på Malta. Når jeg titter på bilder fra turen i dag synes jeg at jeg ser ut som en hvalross. Det viste seg at flyturen fylte kroppen min med vann, så jeg var temmelig oppblåst, men ellers var det en fin tur :)
 
 
 

 
Lille julaften landet vi på norsk jord igjen, og må innrømme at det var godt å sove i egen seng igjen. Dagen etterpå dro jeg og Marcus for å feire jul hos mamma og Øystein, noe som var utrolig koselig. Gikk barbeint hele kvelden, for beina mine var så hovne at det prikker i dem :/ da vi ved 01-tiden var hjemme igjen, endte jeg opp med å ringe til sykehuset å høre ang hevelsene i kroppen. Fikk beskjed om å komme inn på kontroll morgenen etter før vi skulle dra opp til Hamar.
 

 
Når vi ankom sykehuset ble vi tatt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg ble koblet opp til en maskin som måler hjertelyden til baby, og tok sparketest. Hun var utrolig aktiv mens vi var der, følte at jeg ikke gjorde annet enn å trykke på knappen :) Ellers ble blodtrykk målt, og urinprøve tatt. Alle tester var helt fine, og trengte ikke å være redd for svangerskapsforgiftning som de i utgangspunktet lurte på om det kunne være.
 


Av en venninne fikk jeg fotografering hos fotograf av meg, Marcus og magen. Timen var satt opp den 15.jan, og jeg håpet at ikke noe skulle skje med formen min innen da. Dagen kom, og vi møtte opp med flere klesskift, og var klare for action. Jeg ble sminket borte på studioet, og så var det å posere i ulike vinkler. Kan ikke akkurat si at det føltes helt naturlig, men var en morsom opplevelse å ha med seg, og vi fikk mange fine bilder :)
 

 

 


 

 

 

Nå begynte det jo å nærme seg termin med stormskritt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å være tålmodig, men må innrømme at da 1.feb kom var jeg utrolig lei! Må si meg enig med jordmortjenesten jeg gikk til i at det er en grunn til at et svangerskap er ni mnd. Hadde gått i 8mnd og gruet meg til selve fødselen, men når ca to uker gjenstod til termin kunne ikke fødselen komme fort nok. Begynte å spise masse havregrøt med kanel på, kanelsnurrer, sterk mat, gå turer osv, alt i håp om at det kanskje kunne hjelpe.

Den 9.feb hadde jeg terminkontrollen min til jordmor, og jeg gikk dit alene på morgenen siden Marcus var borte på kurs. Jordmora mi mente at jeg i alle fall ikke skulle klage på formen da hun så jeg kom gående, og da jeg fortalte at jeg fortsatt klarte å stå med strake bein og bøye med ned for å ta på tærne måtte jeg vise henne :) Jeg var i grunnen ikke så stor i forhold til hvor langt på vei jeg var, noe jeg ofte fikk kommentarer om. På dette tidspunktet brukte jeg fortsatt samme str i klær som før jeg ble gravid, til og med en str mindre på noen plagg, og tar man utgangspunkt i vekta jeg hadde før jeg ble gravid hadde jeg gått opp ca 4 kg. (Skal absolutt ikke klage ;) Slapp unna strekkmerker på magen nettopp fordi jeg var såpass lita *juble* ) Jordmor tok alle undersøkelsene, og ved å kjenne på magen mente hun at jeg kom til å få en baby med helt normal størrelse, dvs rundt 3500 gram og rundt 50 cm. Hun kunne også fortelle at hodet til lillemor endelig hadde festa seg. Hun hadde ligget med hodet langt ned i bekkenet siden uke 27, men det hadde ikke festet seg før nå, det var greit å vite, for hvis vannet nå skulle gå trengte jeg ikke rett inn på sykehuset så lenge fostervannet ikke var misfarget. Før jeg gikk hjem bestilte hun overtidskontroll til med på Ullevål uken etterpå sånn i tilfelle ting ikke skulle skje før den tid.
 
 
Tatt 2.des, ca 8 mnd på vei.
 
Da jeg gikk hjem igjen, gikk jeg og håpet på at det at Marcus ble født 16 dager før termin, og jeg 12 dager etter skulle gjøre at det ble ca termin på vesla vår. Det skulle jeg få rett i, for den 11.feb kl 06.22 fikk jeg første rie hjemme.
 

Min absolutte yndlingsdrink!

Det er lørdag, og det er mange som har tenkt seg ut på byen eller på fest med venner og kjente. Hvorfor ikke teste ut en ny drink i samme slengen? :) 

Jeg har da etter en del år endelig fått meg en ordentlig yndlingsdrink. Denne kom jeg over ved en tilfeldighet ute på byen, for min greie er å si til bartenderen "Jeg vil ha noe som er søtt og godt.. Surprise me!"

Denne drinken oppdaget jeg når jeg var ute med en kompis fra Dombås og drakk litt øl, gikk over på drinker, og spilte en runde biljard (som jeg ikke var så håpløs på som jeg trodde^^)

Drinken var kjempegod, og navnet bartenderen brukte var Lennart <3 Jeg tror serr at jeg kunne drukket en hver dag, men kan ikke få alkistendenser heller ;p Var tilbake på utestedet et par dager senere og fikk oppskriften, så nå kan jeg fint lage den selv!! Men, jeg må si at den smaker best i godt selskap!



 

Oppskrift:

4-6 Limebiter med skall
2/3 ts Brunt sukker
3 cl Xanté pærecognac
1 cl Vodka
1 cl Roses Lime
7up
Knust is

 

Mos sammen Lime og brunt sukker i bunnen av glasset (ikke ta limebitene ut igjen).
Fyll opp store deler av glasset med knust is, deretter fyll på med alkohol og roses lime.
Ta en skje og rør dette ordentlig sammen.
Fyll opp resten av glasset (longdrink) med 7up.
Sett i sugerør and enjoy!!

#drink #yndlingsdrink #lennart #søt #god #best #oppskrift #blogglisten #bloggmag

Intrusion of personal space!!

Hadde en nokså merkelig opplevelse på bussen for en tid tilbake. Hva er det med folk som ikke har skjønt "personal space"-konseptet? Jeg vet at jeg verner godt om mitt eget, og liker helst å ha mennesker jeg ikke kjenner på minimum en armlengdes avstand, men at folk hadde så liten sans for konseptet visste jeg ikke. De fleste jeg kjenner har samme syn som meg på dette, men det er tydeligvis er nytt konsept for enkelte. Det er jo en grunn til at vi nordmenn pleier å sette oss på et ledig dobbeltsete fremfor å sette oss ved siden av en helt ukjent!

Men på bussen ble jeg altså utsatt for en som ikke hadde noen begrensninger på dette. Etter noen busstopper reiste jeg med opp og gav setet mitt til en eldre mann som kom på. Jeg gikk da bakover i bussen for å stille meg i området ved bakdøren slik at jeg ikke skulle stå i veien. Den personen som kom etter meg virket som skulle stå _akkurat_ der hvor jeg stod uansett hvor jeg flytta på meg. Selv om det var masse ledig plass han kunne stå på skulle han presse seg opp etter hvor jeg stod. Følte nesten at han prøvde å presse meg av bussen. Endte med at jeg ble stående nede i trappetrinnene, og nærmest klamre meg fast i armen som åpner og lukker bussdøra. Denne personen kunne seriøst ikke være av det mest intelligente slaget!?!? Fra der jeg stod, var det ikke noen andre som stod før du kom i alle fall 6 seterekker frem i bussen, så det var absolutt massevis av plass. Og når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, jo hva annet skjedde enn at fyren begynte å nynne og synge (høyt)! Var en utrolig lang busstur...

Jeg skjønner at avstand på en armlengde er vel mye å håpe på når man er på buss, men det får da være måte på!

#grenser #overtramp #ekkelt #irriterende #mennesker #folk #blogglisten #bloggmag

Fødselshistoren min fra 2012 <3

Jeg har bestemt meg for å slette den gamle bloggen min fullstendig, og vil derfor publisere over de innleggene jeg vil ta vare på hit. Dette gjør at bildene til disse innleggene ikke kommer til å være tipp topp, men håper dere overlever det :) Her er i alle fall første innlegget jeg har lyst til å legge over, og den forteller om min opplevelse rundt og gjennom fødselen med eldste (som nå er hele 4,5 år!!)

Kl 06.15 morgenen den 11.februar (dagen etter termin), våknet jeg av at jeg måtte på do. Dette var jo blitt en del av de daglige rutinene som høygravid, for blærekontroll var nesten blitt et fremmedord. Nei, det var ikke snakk om at jeg ikke klarte og holde meg, men det var hun i magen, og ikke jeg som bestemte når jeg måtte gå. Du og du som jeg gledet meg til å få tilbake kontrollen over dette!

Men tilbake til historien. Etter at jeg var ferdig, og kom meg tilbake i seng følte jeg at jeg var litt småkvalm. Da klokken viste 06.22 kom den første rien. Det var absolutt ingen tvil om at det var en rie, og av en eller annen grunn begynte jeg å riste i beina. Dette vekket også opp Marcus, og sånn startet den dagen. Lå og tittet på klokken, og riene kom faktisk jevnt over med 5 min mellomrom, men varte ikke mer en 15-30 sek hver gang.

Vi stod opp og spiste frokost, og satte oss til i sofaen foran lerretet og tittet på serier og filmer. Jeg fant ut at jeg måtte finne en stoppekloppe-app til telefonen, og fant frem pen og papir. Her skulle riene holdes styr på. Sakte men sikkert ble de kraftigere, men varigheten stabiliserte seg ikke. Rundt kl 12.00 ringte jeg til sykehuset og snakket med jordmor der, og de noterte seg at ting hadde begynt å skje og at muligheten for at jeg ville komme inn denne dagen absolutt var til stede. Fikk beskjed om at ting kom til å ta lang tid, og det var bare å smøre seg meg tålmodighet.
 



Vi koste oss hjemme vi, spiste litt snop og fant ut at vi skulle se på Matrix-filmene. Marcus var kjempegod, og lagde mat til meg, fant drikke og passet på så jeg hadde det best mulig. Da middagstiden nærmet seg fant jeg ut at jeg kanskje ikke skulle spise noe meg masse farger og krydder, for har jo hørt om de som blir veldig kvalme og kaster opp av smertene. Så matvalget falt på fiskepinner med poteter, enkelt og greit. På dette tidspunktet begynte også riene å ta seg opp litt, og jeg begynte å måtte puste gjennom de. Så på papiret hvor jeg holdt kontrollen på riene at de nå kom litt sjeldnere, ca 8 min mellom hver, men nå begynte de å vare rundt ett min hver gang. Følte at det var på tide å snakke med sykehuset igjen.
 



Nok en gang fikk jeg vel egentlig bare beskjed om at det tok tid for førstegangsfødende, noe jeg var fullstendig klar over. De noterte seg tidene, og jeg fikk beskjed om å ringe igjen når de stabiliserte seg litt mer. Satte meg ned i sofaen igjen, og var så heldig at jeg klarte å sove litt. Var ikke snakk om mer enn 15 min, og det gjorde utrolig godt. Da jeg våknet igjen ble Matrix Reloaded satt på for å få tiden til å gå litt fortere. Tok ikke lang tid før jeg virkelig måtte konsentrere meg gjennom riene, og da klokka passerte 19.30 hadde jeg fått nok. Jeg kastet meg på telefonen til sykehuset igjen, fortalte hvordan det lå an, og nok en gang prøvde hun seg på at det tok langtid som førstegangsfødende. Da klarte jeg og spytte ut av med noe som dette: ?Jeg er fullstendig klar over at det kan ta lang tid som førstegangsfødende, men nå har jeg gått hjemme her med rier siden ca klokken halv syv i dag tidlig, dvs tretten timer. Jeg er nå allerede på overtid i forhold til førstegangsfødende i familien min tidligere. Jeg selv ble født rundt tolv timer etter første antydning til noe, og jeg er ikke komfortabel med å gå her hjemme stort lenger uten å få vite hvordan ståa faktisk ligger an!?  Jordmora i andre enden hørtes litt paff ut, og etter litt kunne hun gi meg beskjed om at det var greit at jeg kom inn på en kontroll nå når det gikk mot natt slik at jeg visste om det snart ville skje, eller om jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Hun understreket opp til flere ganger at jeg kunne måtte dra hjem igjen, og jeg prøvde så høflig jeg kunne å fortelle henne at det var helt greit, og takke for at jeg fikk komme inn.

Vi begynte sakte men sikkert å snu oss rundt hjemme, fylte opp med mat og vann til kattene, tømte kattedo, slå av alt som skulle skrus av, og finne tak i de siste tingene som skulle puttes i fødebagen. Vi stresset ikke akkurat, og trodde vel egentlig begge at vi måtte dra hjem igjen etter undersøkelsen. Da klokken var ca 20.30, var vi fremme på Ullevål. Vi parkerte på baksiden, og ruslet rundt til inngangen. Måtte ha ett par stopp for å puste på veien, men var ellers i fin form enda. Da vi kom inn var begge jordmødrene i resepsjonen opptatt, så jeg ble stående å bruke Marcus som støtte i gangen for å puste meg gjennom et par rier mens vi ventet. Leverte fra meg papirer, og fikk beskjed om å sette meg for å vente litt. Etter noen minutter kom det ei dame og ropte oss opp, og vi ble tatt med inn på et undersøkelsesrom. Må ærlig innrømme at det å legge seg ned på en benk og sprike med beine sånn absolutt ikke er noen drømmesituasjon, men da jeg fikk beskjeden om at jeg var 4-5cm var jeg egentlig bare utrolig happy. Vi slapp å dra hjem! Jeg var nå i aktiv fødsel, og skulle skrives inn på fødeavdelingen. Klokken var blitt 20.45.
 



Oppe på fødeavdelingen ble vi tatt imot av en utrolig hyggelig jordmor, og ført inn på fødestuen vår. Vi fikk en av de største på avdelingen med badekar. Det syntes jo jeg passet bra, for jeg ville jo prøve varmt vann som smertelindring. Jeg fikk utlevert en sykehustrøye, en nettingtruse og en monsterstor bleie jeg måtte ha på meg etter å ha vært på do og tatt en dusj. Må ærlig innrømme at den dusjen var både utrolig god, og utrolig slitsom på samme tid. God fordi det var lettere å slappe av under riene, men slitsom fordi det kicket riene mine litt mer i gang. Det varme vannet gjorde rett og slett slik at riene ble kraftigere og lengre. På dette tidspunktet bestemte jeg meg for at å bruke badekar som smertelindring ikke var så aktuelt likevel.
 



Vel ferdig i dusjen var det på tide å hoppe inn i det svært sexy sykehusantrekket, og komme seg opp i senga. Her ble jeg koblet opp til en maskin som holdt oversikt over riene mine og pulsen til vesla. Det var også vaktbytte hos jordmødrene på dette tidspunktet, og både jeg og Marcus syntes det var synd at hun som tok i mot oss måtte dra. Noe senere kom den nye jordmora inn, og vi ble egentlig bare sittende å stirre på henne og hverandre annenhver gang. Med en gang hun var ferdig med å sjekke blodtrykket mitt, og titte på at alt stod bra til i magen, gikk hun ut igjen og ble borte en stund. Første som kommer ut av Marcus var ?Hu der var skikkelig Duckface!?, noe som var en god beskrivelse. Overleppa hennes måtte seriøst være sprøyta full av ett eller annet.

Jordmor kom og gikk ved jevne mellomrom, noe som egentlig var temmelig behagelig. Vi fikk tid til å være for oss selv, og prøve å slappe av før ting skulle sette ordentlig i gang. Når klokka begynte å nærme seg 23.00, kom jordmor inn, og vi hadde en liten snakk om smertelindring. Hun lurte på om det var noe jeg hadde tenkt på å prøve, hvor jeg da kunne fortelle henne at jeg hadde gått bort fra badekar, og hadde lyst til å teste akupunktur. Hun skulle gå og undersøke om det var noen til stede som kunne sette dette på med, men kom etter hvert tilbake med beskjed om at den eneste som kunne sette var opptatt. Valget falt da rett på epiduralen, for det var helt uaktuelt å gjennomføre dette uten noe til å dempe rietoppene.

Husker jeg var overrasket over hvor raskt anestilegen kom etter han ble påkalt. Hadde lest masse på nett om at dette kunne ta tid, så jeg så for meg å måtte vente en stund før noen kom. Når han kom å introduserte seg selv la jeg fort merke til at han hadde dialekt, og etter en stund måtte jeg bare spørre hvor han var fra. Han var da fra Sel av alle steder, dvs ca 30 min fra der jeg kommer fra. Hva er oddsen for det liksom!? Var veldig fornøyd med hvor nøye han var på informasjomen rundt prosedyren for epiduralen. Fortalte hva han skulle gjøre, hvordan og hvor mange ganger. Aller først skulle han kjenne på ryggen for å finne det såkalte epiduralrommet i ryggraden, for så å markere akkurat hvor det var. Deretter skulle han sette en testdose uten virkestoffer for å se om han hadde truffet riktig, og han instruerte veldig nøye hvordan jeg skulle sitte. Når alt dette var gjort fikk jeg beskjed om at jeg skulle si ifra med en gang om jeg ble nummen i beina, fikk metallsmak i munnen, eller om jeg begynte å se dobbelt. Et lite problem der var at jeg ser jo alltid litt dobbelt, så vi fant vel ut at jeg skulle si ifra om jeg begynte å se rett i stedet ^^. Epiduralen ble satt uten problemer på første forsøk.
 



Epiduralen virket fort så jeg fikk slappet av litt, noe som var utrolig godt. Kjente jo selvfølgelig riene, men på langt nær i nærheten av hvordan det var før. Da klokken var blitt 01.00 var det på tide med en ny undersøkelse. Jordmor kunne fortelle meg at jeg nå var kommet til 9 nesten 10 cm, og at jeg burde få i meg litt mat og drikke før ting tok helt av. Mat hørtes veldig godt ut, og jeg fikk brødskiver med syltetøy. Spurte også om å få gul saft, og jeg fikk jo saft, bare at den var rød. Hukommelsen til jordmora var tydeligvis ikke 100%. Ikke bare var den i feil farge, men den var så sterk at jeg ble tørst av å drikke den. Marcus var snill og stod ved siden av og fylte opp saftglasset med vann etter som jeg drakk :p
 



Når klokka begynte å nærme seg tre begynte riene å toppe seg, men vannet mitt gikk ikke. Jeg skjønner pr i dag ikke hvorfor ikke jordmor tok vannet når jeg var kommet opptil 10 cm, men hun ville absolutt at vi skulle vente og se om det gikk av seg selv. Riene ble bare mer og mer tydelige selv med epiduralen, noe som ville si at ting begynte å ta seg ordentlig opp. På ett tidspunkt var jeg utrolig glad for at Marcus stod ved siden av meg og pustet stille og rolig inn i øret mitt. Det gjorde at jeg klarte å puste bedre selv også.

I firetida ble det bestemt at det var på tide å ta vannet etter at jeg hadde vært plassert i alle mulige stillinger uten at det gav noen stor effekt. Når jordmor var på tur til å skulle ta vannet gikk det nå av seg selv, og det viste seg at det var svakt misfarget. Dette gjorde at jordmor ville følge bedre med på pulsen til lillemor, og det ble derfor festet pulsmåler direkte inn i hodet hennes i magen. Var nokså ekkelt, for desto lengre ned hun kom, jo mer kjente jeg at denne kom også. Husker at den følelsen av at vannet gikk var helt fantastisk!! Var et enormt trykk som letta. Selv om vannet gikk skulle det ta enda litt tid før det var tid for å presse :/ På ett eller annet tidspunkt mens vi var på fødestua klarte jeg å slenge ut følgende om det å føde: " Mest naturlige tingen i verden my ass!!" Jeg klarte ikke da, og heller ikke nå, og se hva som skulle være så naturlig med akkurat det å føde.

Vel, tida gikk, jeg fikk beskjed om å snu meg over på ulike sider, og husker  jordmora hele tiden nevnte på at jeg måtte drikke. (Ja, som om jeg hadde lyst på den safta som var så sterk at hele munnen snørte seg sammen)

Når klokken ble rundt fem begynte de å montere de greiene til å ha beina på på sengekantene. Det var endelig på tide å få gjort ting, ikke bare ligge å holde igjen! HURRA!!!! De skrudde også ned epiduralen på dette tidspunktet, slik at riene skulle bli sterkere. Fikk insktuksjoner om hvor det var best å holde for å få mest ut av pressingen, og når jeg skulle starte, puste osv. Må ærlig innrømme at det tok et par pressrier til før jeg skjønte helt hvordan jeg skulle gjøre det, men når jeg fikk teken gikk det unna :) Fikk litt oksygen under veis, for ble visst litt blek, men var ikke noe jeg merket så mye til selv.

Klokka 05.22, på minuttet 23 timer etter jeg fikk første rie hjemme, kom lille Maxine til verden:) Hun gjorde en stille entre,for hun skrek ikke i det hele tatt. Hørte et par gisp etter luft, og fikk en bitteliten baby som lå med åpne øyer på brystkassa og titta på meg <3 Marcus fikk også klippe navlestrengen når det var tid for det :) Fikk etterpå vite av jordmor at lillemor gjorde entre som supermann ^^ Hun ble nemlig født med ene hånda foran ansiktet sitt. Kjenner det grøsser litt nedover ryggen når jeg tenker på at armen kom i tillegg til hodet siden hodeomkretsen var 36 cm :o Synes jo at det er litt moro også siden hun nektet å flytte på armen foran ansiktet allerede da vi var på 3D-ultralyden i uke 27.
 



Nå skulle vi ligge et par timer i senga å bare slappe av før hun skulle veies, måles og stelles. Var kjempegodt å bare ligge å slappe av, etter mange timer med aktivitet i kroppen. Fikk et par pyntesting pga et par små rift i forkant, men ikke noe revning eller klipp heldigvis :) Jordmora var veldig flink til å støtte opp hodet til Maxine hele veien, og var utrolig flink ellers også.

Marcus ble med og tok første stell mens jeg bare skulle ligge og slappe helt av en liten stund. Da de kom tilbake kunne han fortelle at jenta vår var 3632 gram og 51 cm. Mens de var borte benyttet jeg anledningen til å drikke masse, for var det en ting jeg skulle så var det å komme meg fort på do! Dette var nemlig billetten for å komme over på barselhotellet. Det gikk heldigvis ikke lang tid før jeg både hadde vært på do og dusjet, så da var det bare å ta med Maxine og tingene våre og flytte over på hotellet. Der fikk vi rom med dobbeltseng slik at Marcus kunne bo der sammen med oss.
 

 

 



Hadde en veldig grei fødsel på alle måter. Den tok litt tid, men det får være helt greit når alt annet var så problemfritt :) Er i allefall kjempefornøyd med valg av fødested, og med at jeg fikk ei veldig flink jordmor.
 

#mammablogg #mamma #fødsel #baby #fødselhistorie #foreldreogbarn #mammalivet #blogglisten #bloggmag 

"Hvorfor ventet du ikke?"

Hvorfor skal jeg måtte forsvare mitt valg til helt vilt fremmede mennesker? Er det så vanskelig å trekke linjen for hva som er greit å spørre de du ikke kjenner om, og ikke? Jeg er i grunnen en omgjengelig, blid og åpen person, men nok er nok.



Du lurer sikkert på hva det er jeg sitter og irriterer meg over, og fabler om. "Hvorfor ventet du ikke?" Dette er et spørsmål jeg har fått et ukjent antall ganger etter jeg fikk barn. Det er et spørsmål jeg har svart på til mennesker jeg ikke kjenner, og det er et valg jeg føler jeg har måtte forsvare nærmest siden testen var positiv med eldste.

For de som ikke kjenner til situasjonen min så skal jeg oppsummere kort. Jeg er 30 år, jeg har en fantastisk samboer og 2 flotte barn. Vi kjøpte oss rekkehus i 2009 og flyttet sammen, i 2012 fikk vi vårt første barn og i 2013 kjøpte vi oss tomt for å bygge drømmehuset. I 2015 fikk vi barn nr 2, og i år startet vi å bygge hus. Jeg føler meg som verdens heldigste, og har mange gleder i hverdagen. Det denne delen av historien ikke sier noe om er at jeg er student. Med en gang jeg nevner at jeg er student, og at jeg har 3-4 år igjen på studiet mitt kommer spørsmålet med en gang: "Hvorfor ventet du ikke med å få barn?"



Nå skal jeg gi alle et svar på det en gang for alle. Hverken jeg eller samboer hadde lyst til å vente til jeg var ferdig utdannet med å få barn, og var enige i at egentlig finnes det aldri noe perfekt tidspunkt for å bringe et barn til verden. Når man studerer har man større frihet til å styre hverdagen sin enn når man er i fast jobb, og man blir faktisk ikke yngre for hver dag som går.

Å få barn som student er ikke noe jeg anbefaler, for det er faktisk utrolig tøft, men for oss var det det riktige å gjøre. Når jeg fikk eldste tok jeg opp fag på Bjørknes Privatskole, hvor ikke noe er obligatorisk. Man kan dra på forelesningene om man vil, man jobber med oppgaver og leser, og stiller til eksamen. I det jeg ble mamma søkte jeg meg inn på høyere utdanning, for det var ikke snakk om at jeg skulle ende som mamma uten utdanning og en karriere. Jeg søkte meg inn på veterinær, psykologi og juss. Det året kom jeg inn på jussen i Oslo, og slo meg til ro med det. Juss er et yrke med mange retninger, og jeg tenkte at en eller annen retning ville nok passe meg. Juss er stabilt, og det gir greie lønninger. For som nybakt mor var økonomi noe jeg plutselig tenkte på på en helt annen måte. 



Men, desto lengre ut i det året jeg kom, jo mer gikk det opp for meg at dette ikke var noe for meg. En dag når jeg satt og skrev en innlevering og bladde i Norges lover, tok jeg meg selv i å tenke "Er det virkelig dette jeg skal gjøre resten av livet?!" Når tiden kom søkte jeg meg over på veterinærstudiet, for dette hadde vært drømmen siden jeg var 4 år gammel, og startet opp der i 2013. Drøm og interesse veide mye tyngre enn lønn, for det er ikke til å legge under en stol at veterinærer tjener dårlig sammenlignet med studielengden. Tarifflønn er på 370.000kr i året, så ikke noe man blir rik av. Men når du skal jobbe med noen resten av livet er det faktisk viktig at du trives med det du skal gjøre, og da er faktisk ikke pengene det aller viktigste. Jeg kan på ingen måte se for meg at jeg skulle dra på en jobb fra 8.00 til 16.00 som jeg hatet, for så å komme hjem og være blid, fornøyd og klar for å være sammen med familien.



Veterinærstudiet er et av de vanskeligste og tøffeste studiene man kan komme inn på, og det er ikke bare enkelt å kombinere dette med 2 barn. Så kommer da det andre spørsmålet: "Hvorfor ventet du ikke med å få barn nr 2?". Egentlig har jeg bare lyst til å frese tilbake at dette har du ikke noe med når spm kommer, og helt ærlig har jeg noen ganger tenkt dette spørsmålet for meg selv på dager som er vanskelige, ting hadde vært mye enklere med bare ett barn nå under studiet... Men, så ser jeg bare bort på minsten som smiler fra øre til øre, og VET at jeg har tatt et riktig valg. 

Før jeg møtte samboeren min hadde jeg sterke meninger om at jeg ikke skulle ha barn noen gang, at det ikke var noe som passet meg eller det livet jeg ville ha. Det endret seg fort etter vi møttes. Etter at eldste ble født gikk jeg lenge og var fast bestemt på at jeg kun skulle ha ett barn, men når hun ble eldre begynte tankene å komme rundt om vi egentlig ville ha et enebarn. På mange måter er jeg oppvokst som enebarn selv, og det er faktisk ganske ensomt (heldigvis var mamma og pappa flinke til å ta meg med til familie med barn på samme alder, men jeg lekte veldig mye alene eller med hunden vår). Vi bestemte oss etter hvert for at vi ikke ville at eldste skulle være enebarn, og det tok ikke lang tid før lillebror var på vei.



Når jeg sitter her og ser på all gleden og kjærligheten som er mellom barna finnes det ikke tvil om at vi har valgt riktig. Ja, så har vi tatt et valg som kanskje ikke er helt innenfor normalen. Men hvorfor skal alle gjøre ting i "riktig" rekkefølge? Og hva er det som gjør at noe anses som riktig og ikke nå i dag? Vi lever i 2016, og det er faktisk ikke lenger slik at man må være gift, eller må være ferdig utdannet for å få barn. La nå bare alle få lov å gjøre det de selv føler er riktig for dem.

Så mens alle føler for å spørre meg om hvorfor jeg ikke ventet med å få barn, er spørsmålet mitt tilbake "Hvorfor skulle jeg det?"

 

 

#mamma #student #mammalivet #barn #valg #mammablogg #hvorfor #svar #hverdag #småbarn #søsken #foreldreogbarn #blogglisten #bloggmag

EliseCecilie

Jeg blogger om livet som veterinærstudent og tobarnsmor. I tillegg jobber jeg på veterinærklinikk, har en fantastisk samboer, og driver og bygger drømmehuset. :) Du kan følge meg her, på facebook hvor jeg legger ut oppdateringer, og på instagram hvor jeg legger ut bilder fra hverdagen vår, eller på Snapchat ( Elise :) ). Brukernavn på Instagram er elisececilie. Kan kontaktes på: vetstudentmamma@gmail.com

Instagram
Follow

Kontakt meg

vetstudentmamma@gmail.com

Følg meg og bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits