Elise Cecilie

www.vetstudentmamma.blogg.no

Min første graviditet <3

Man kan vel egentlig si at historien starter i mars 2009. Da hadde jeg og Marcus snakket litt om det å få en liten baby, og jeg tok min siste p-pille. Det var bestemt at vi skulle begynne å prøve. Kan vel si at det var veldig spennende, men må ærlig innrømme at når uker ble måneder, og måneder ble til et år at jeg ble litt lei. Heldigvis stresset jeg/vi ikke med dette, og tok det som det kom.

Etter at det var passert et år siden stoppen, nevnte jeg dette for legen, og hun ville at jeg skulle til utredning. Jeg utsatte å dra på denne gang på gang, og var ikke inne før i februar 2011. Resultatene viste da at jeg sannsynligvis hadde en mild versjon av PCOS, og fikk beskjeden om at dette kunne gjøre det vanskelig å bli gravid. Et alternativ jeg kunne tenke på var evt. hormonbehandling. Tok egentlig dette med et smil, og hadde litt holdningen om at skjer det så skjer det. Begynte jo å tenke litt mer på det etter hvert, men gjorde ikke noe med det.

I mai 2011 fikk jeg tilbud om sommerjobb hos Isbaren i Oslo (Icebar Oslo) noe jeg gledelig takket ja til. Gledet meg masse til å begynne i opplæringen, for skulle da jobbe som bartender og Resepsjonist hele sommeren. Begynte der i slutten av mai, og syntes det var veldig ålreit, men det ble ikke mange vaktene på meg før jeg begynte å føle meg smådårlig. Marcus fikk to billetter til The Eagles på Norwegian Wood den 13. Juni, og dette var også dagen kvalmen satte i gang. Tenkte jo selvfølgelig ikke i de baner med en gang, men da kvalmen ikke gav seg, bare ble verre, og den plutselig varte 24/7 gikk det opp for meg at jeg burde ta en graviditetstest.
 


Den 15.juni ringte jeg til Marcus på jobb, og spurte om han vær så snill kunne stikke innom apoteket og kjøpe med en test på tur hjem. Han ville at jeg skulle ta testen mens han var hjemme, så morgenen etter stod jeg opp kl 0500 og tok test før han dro på trening. Det minuttet man måtte vente føltes utrolig langt, men testen var veldig positiv :) (ikke at det akkurat kom som noe sjokk for noen av oss etter at jeg hadde vært dårlig såpass lenge). Da var det bare å komme seg til lege hvor blodprøver ble tatt, papirer ble fylt ut og måtte bestemme hvor jeg ville ha fødeplass. Eneste som slo meg var at jeg ville føde på det sykehuset som var nærmest hjemme, så valget falt på Ullevål. Legen regnet også ut menstermin, og datoen å forholde seg til inntil videre ble 31.januar.
 
 

Etter et par uker innså jeg slaget mot kvalmen som tapt, og endte opp sykemeldt i tre uker. Utrolig irriterende siden jeg likte jobben veldig godt, men kvalme og lukt av alkohol passer utrolig dårlig sammen :( Sommeren gikk dermed i sneglefart mot høst, og brev om ordinær ultralyd kom i posten når fødeplass var gitt. Denne skulle vi på den 1.september. Negativ som jeg er av natur syntes jeg det var veeeeldig lenge til, og vi ordnet time til tidlig ultralyd den 22.juli. Her fikk vi, da spesielt jeg, beskjed om at alt så ut til å være helt i orden med den lille i magen. YEY! Var temmelig spesielt å se hjertet slå på skjermen, og jeg må ærlig innrømme at et par av tankene som slo meg under undersøkelsen var ?det ser ut som en alien? og "Brains!". Haha! Det skal sies at den siste var da utviklingen av hjernen ble tittet på, og vi fikk se hjernehalvdelene på skjermen.
 
 

Den 6.aug var det duket for feiring av Marcus sin bursdag. Vi inviterte sammen venner og kjente, og lite visste de fleste om hva vi skulle fortelle dem. Fikk jo selvfølgelig noen spm om hva det var jeg drakk, men det ble med det i starten. Da alle var kommet, og før vi skulle begynne med kakene kunne Marcus meddele at jeg skulle kalve på nyåret^^.

Den 1.september var det endelig duket for ordinær ul. Var veldig spente på om de kunne se om den lille huleboeren var en jente eller en gutt. Vi var jo egentlig sikre på gutt, og snakket om Max Harry i magen. Det var da arbeidsnavnet Marcus brukte. Stakkars lille knøtt! Hadde nok ikke unnet min verste fiende en sånn navnekombo, men det ble en morsomhet oss i mellom. Da vi kom til sykehuset ble vi sittende på venterommet sammen med mange andre, og jeg begynte å legge merke til hvor godt man så at de var gravide i forhold til meg. Her tror jeg nok at jeg tenkte motsatt av mange gravide, for mens mange er superstolte over både store mager, strekkmerker osv, var dette den store skrekken for meg. Var utrolig fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å synes så veldig mye enda :) Da det var vår tur kom vi inn på et lite undersøkelsesrom. Alt på babyen ble undersøkt, og alt stod veldig bra til. Fikk sett alle vitale organer, ryggraden, ti fingre, ti tær, skjellettet og blodsirkulasjonen. Så gjenstod til slutt det vi lurte på da vi kom. Hvilket kjønn er det? Etter å ha funnet rett vinkel kunne jordmora med veldig stor sikkerhet fortelle at dette var nok ei lita jente :) Ut ifra utviklingen ble den endelige terminen flyttet fra 31.jan til 10.feb, så plutselig ble veien noe lengre til enden.
 
 
 
Etter at vi hadde vært på denne ultralyden var det en liten omstilling å venne seg til tanken om at det var ei lita jente inni der. I familien til Marcus hadde nemlig den førstefødte vært gutt i flere generasjoner bakover, og i min familie har det vært både gutter og jenter. Var litt moro at min mormor allerede når jeg var 12 uker på vei tok på magen min, og kunne fortelle meg at det var ei lita jente inni der.

Etter 18 uker var endelig kvalmen på tur tilbake, og jeg må si det var utrolig herlig! Var ikke så gøy å leve på vann, salte stenger, mariekjeks og brødskiver med servelat, tomat, agurk og pepper. Er jo ikke rart at jeg gikk ned 7 kg i starten av svangerskapet. Var utrolig godt å kunne spise hva som helst igjen. Det var også rundt denne tiden at vi begynte å kjenne sparkene til vesla på utsiden av magen. Kjente allerede de første bevegelsene etter ca 12 uker, noe som er tidlig som førstegangsfødende. Vanskelig å beskrive hvordan dette føltes, men kan vel beskrives som bobler som beveger seg i en retning.
 
 

Når kvalmen var borte var jeg litt mer klar for å bevege på meg, og turen gikk utpå høsten opp til Dombås for å besøke pappa, tante og onkel, og hilse på venner man ser altfor sjeldent. Var godt å komme en tur hjem, og må innrømme at ingenting er som den friske lufta på fjellet. Var ute og tuslet litt, og viste Marcus tyskerhula, og noen ruiner fra krigen på Dombåshaugen. Hadde ikke vært der på mange år selv, så var litt spennende å se det igjen.
 

Jeg hadde også utrolig lyst til å få tatt 3D ultralyd, og etter å ha lest litt om dette kunne man få best bilder rundt uke 28. Vi fikk dermed ordnet oss time den 11.sept. Var utrolig spent på hvordan dette var, og om vi fikk noen gode bilder. Lille var tydeligvis veldig trøtt, for hun lå inne i magen og gjespet gang på gang. Det var ikke så lett å få noe bilde av bare ansiktet hennes, for hun ville absolutt ligge med ene hånda oppi ansiktet. Lite visste jeg der og da om at hun til og med skulle komme ut med hånda foran ansiktet.
 


Når jula begynte å nærme seg fant vi ut at det hadde vært ålreit og tatt en tur til utlandet før det kom baby. Vi fikk da i julegave av faren til Marcus en ukes tur til Malta for å besøke han før jul. Vi endte da med å dra ned til Malta 16.des, og skulle hjem igjen 23.des. Papirer på å få dra med fly måtte ordnes hos legen siden jeg var såpass langt på vei. Dette var heldigvis ikke noe problem siden det ikke hadde vært komplikasjoner så langt. Med papirene i bagen vendte vi nesa sørover, og etter en mellomlanding men 110km i vindkastene, var vi fremme på Malta. Når jeg titter på bilder fra turen i dag synes jeg at jeg ser ut som en hvalross. Det viste seg at flyturen fylte kroppen min med vann, så jeg var temmelig oppblåst, men ellers var det en fin tur :)
 
 
 

 
Lille julaften landet vi på norsk jord igjen, og må innrømme at det var godt å sove i egen seng igjen. Dagen etterpå dro jeg og Marcus for å feire jul hos mamma og Øystein, noe som var utrolig koselig. Gikk barbeint hele kvelden, for beina mine var så hovne at det prikker i dem :/ da vi ved 01-tiden var hjemme igjen, endte jeg opp med å ringe til sykehuset å høre ang hevelsene i kroppen. Fikk beskjed om å komme inn på kontroll morgenen etter før vi skulle dra opp til Hamar.
 

 
Når vi ankom sykehuset ble vi tatt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg ble koblet opp til en maskin som måler hjertelyden til baby, og tok sparketest. Hun var utrolig aktiv mens vi var der, følte at jeg ikke gjorde annet enn å trykke på knappen :) Ellers ble blodtrykk målt, og urinprøve tatt. Alle tester var helt fine, og trengte ikke å være redd for svangerskapsforgiftning som de i utgangspunktet lurte på om det kunne være.
 


Av en venninne fikk jeg fotografering hos fotograf av meg, Marcus og magen. Timen var satt opp den 15.jan, og jeg håpet at ikke noe skulle skje med formen min innen da. Dagen kom, og vi møtte opp med flere klesskift, og var klare for action. Jeg ble sminket borte på studioet, og så var det å posere i ulike vinkler. Kan ikke akkurat si at det føltes helt naturlig, men var en morsom opplevelse å ha med seg, og vi fikk mange fine bilder :)
 

 

 


 

 

 

Nå begynte det jo å nærme seg termin med stormskritt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å være tålmodig, men må innrømme at da 1.feb kom var jeg utrolig lei! Må si meg enig med jordmortjenesten jeg gikk til i at det er en grunn til at et svangerskap er ni mnd. Hadde gått i 8mnd og gruet meg til selve fødselen, men når ca to uker gjenstod til termin kunne ikke fødselen komme fort nok. Begynte å spise masse havregrøt med kanel på, kanelsnurrer, sterk mat, gå turer osv, alt i håp om at det kanskje kunne hjelpe.

Den 9.feb hadde jeg terminkontrollen min til jordmor, og jeg gikk dit alene på morgenen siden Marcus var borte på kurs. Jordmora mi mente at jeg i alle fall ikke skulle klage på formen da hun så jeg kom gående, og da jeg fortalte at jeg fortsatt klarte å stå med strake bein og bøye med ned for å ta på tærne måtte jeg vise henne :) Jeg var i grunnen ikke så stor i forhold til hvor langt på vei jeg var, noe jeg ofte fikk kommentarer om. På dette tidspunktet brukte jeg fortsatt samme str i klær som før jeg ble gravid, til og med en str mindre på noen plagg, og tar man utgangspunkt i vekta jeg hadde før jeg ble gravid hadde jeg gått opp ca 4 kg. (Skal absolutt ikke klage ;) Slapp unna strekkmerker på magen nettopp fordi jeg var såpass lita *juble* ) Jordmor tok alle undersøkelsene, og ved å kjenne på magen mente hun at jeg kom til å få en baby med helt normal størrelse, dvs rundt 3500 gram og rundt 50 cm. Hun kunne også fortelle at hodet til lillemor endelig hadde festa seg. Hun hadde ligget med hodet langt ned i bekkenet siden uke 27, men det hadde ikke festet seg før nå, det var greit å vite, for hvis vannet nå skulle gå trengte jeg ikke rett inn på sykehuset så lenge fostervannet ikke var misfarget. Før jeg gikk hjem bestilte hun overtidskontroll til med på Ullevål uken etterpå sånn i tilfelle ting ikke skulle skje før den tid.
 
 
Tatt 2.des, ca 8 mnd på vei.
 
Da jeg gikk hjem igjen, gikk jeg og håpet på at det at Marcus ble født 16 dager før termin, og jeg 12 dager etter skulle gjøre at det ble ca termin på vesla vår. Det skulle jeg få rett i, for den 11.feb kl 06.22 fikk jeg første rie hjemme.
 
    . . .
EliseCecilie

Jeg blogger om livet som veterinærstudent og tobarnsmor. I tillegg jobber jeg på veterinærklinikk, har en fantastisk samboer, og driver og bygger drømmehuset. :) Du kan følge meg her, på facebook hvor jeg legger ut oppdateringer, og på instagram hvor jeg legger ut bilder fra hverdagen vår, eller på Snapchat ( Elise :) ). Brukernavn på Instagram er elisececilie. Kan kontaktes på: vetstudentmamma@gmail.com

Instagram
Follow

Kontakt meg

vetstudentmamma@gmail.com

Følg meg og bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits