Elise Cecilie

www.vetstudentmamma.blogg.no

Å være mamma er både det beste, og det verste jeg vet :)

Du våkner en morgen og formen er ikke helt topp. Du tenker ikke så mye over det den ene dagen, men når du kommer på dag 4 og 5 og ting ikke viser tegn til bedring, da går det kanskje opp for deg at du er forsinket. Du skulle jo hatt besøk av tante rød for en stund siden, men ting har gått så i ett at du har mistet litt oversikten. Turen går rett på apoteket for å kjøpe en test, og egentlig vet du ikke 100% sikkert om du vil den skal være positiv eller negativ. Det hele virker faktisk litt skremmende og fjernt på en merkelig måte.

Du løper inn på nærmeste toalett for dette er ikke noe du vil vente på. Du opplever nå 2 minutter som føles som de lengste minuttene du har opplevd. Kanskje klikker du innom på facebook på tlf for å få tiden til å gå, eller kanskje sitter du i telefon med noen du deler tankene og følelsene med. Det kan være kjæresten eller kanskje en venninne. Plutselig innser du at tiden er gått, og fokus rettes 100% mot testen som ligger og venter. I løpet av de to minuttene har du kanskje funnet ut at du ønsker at den er positiv, du krysser derfor fingrene, ser på testen og leser av resultatet... Den er POSITIV!

Jeg har personlig gått gjennom dette nå to ganger. Det er ikke tvil om at det er mange tanker og følelser som raser gjennom kroppen i denne situasjonen. Første gangen var jeg utrolig glad, for dette var veldig planlagt. Andre gangen var jeg mer tilbakeholden. Da var følelsene som raste mer av typen: "Skal vi virkelig gjøre dette en gang til?", "Hvordan skal vi få til dette?", "Hvordan kommer eldste barnet til å reagere?", "Har vi tid og krefter til dette?". Ja, mild sagt gikk vi mange runder med oss selv. Du lurer kanskje på hvorfor? Går det virkelig an å ha betenkeligheter? Ja, det gjør det, og jeg skal her prøve å vise hvorfor.

Gjennom hele graviditeten første gangen gikk jeg og svevde på en liten sky. Jeg var så glad, alt var spennende og nytt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, man var ganske så sikker på at det kom til å bli fantastisk. Dagen kom og det var tid for fødsel. Alle hadde gått og fortalt meg at dette var det mest naturlige i verden, men for meg virket det ikke sånn. Her opplevde jeg mitt første møte med "Hva i H er det vi har gjort nå!?". Heldigvis var dette kortvarig. Mye var glemt i det jeg fikk en bitteliten nyfødt jente lagt på brystkassen. Hun var så liten, så perfekt, og jeg var nesten redd for å ta i henne. Hva om det jeg gjorde det feil!?

Før fødselen hadde jeg hørt alle si at den følelsen du får når ungen blir lagt oppå deg slik er det mest fantastiske du noen gang kommer til å oppleve. Helt ærlig? Jeg hadde ingen slik reaksjon. For meg var det hele rart og egentlig ganske skremmende. Den såkalte morsfølelsen kom først noen dager etterpå. Siden jeg ikke opplevde det på den måten jeg var blitt fortalt, ble mitt første møte med å bli mamma litt nedstemt. Jeg lurte jo egentlig på om det var noe galt med meg siden jeg ikke ble overfylt av kjærlighet til det lille vesenet så fort jeg så det. I ettertid har jeg jo blitt fortalt at jeg absolutt ikke er alene om dette, men når man er midt oppi alt med hormoner i høygir så føler man seg nokså alene.

For det å bli mamma er ikke bare rosenrødt, perfekt og fantastisk. Det er tøft, hardt "arbeid", krevende, og slitsomt. Fra å leve i en verden hvor det eneste du skal ta vare på er deg selv, til å komme inn i morsrollen hvor du har en bitte liten hjelpesløs baby som er fullstendig avhengig av deg for å overleve er en stor overgang. Plutselig sitter du der med et lite menneske som det er ditt ansvar å lære opp, forme og hjelpe så godt du kan. Jeg kan skjønne at det for enkelte rett og slett blir for mye. Du går fra å legge deg når du vil og å sove gjennom hele natta, til å planlegge legging i forhold til når barna våkner og å våkne for å gi mat til baby opp til flere ganger. Enkelte dager har du tid til å freshe deg opp litt, andre dager må det bare settes på vent. Det er meg fortsatt helt uforståelig hvordan de største mammabloggerne kler seg og får tid til alt slik det ser ut på nett.

På nettet leser man og ser bilder av hva som nærmest ser perfekt ut. Unge mammaer som går kledd i åletrange kjoler og høye hæler. Forstå det den som vil. Jeg hadde ikke klart å løpe etter en treåring i de antrekkene om jeg så hadde villet det enda så mye. For mye av tiden som mamma til småbarn kommer du til å gjøre nettopp det. Løpe etter de. Passe på at de ikke havner i farlige situasjoner, passe på å være der om de trenger deg, og å være der for å guide og lære bort. På mange måter synes jeg at det å være mamma kan sammenlignes med å gå med hjertet på utsiden av kroppen. Barna blir nemlig det viktigste i hverdagen din, og jeg lover at mye av tiden kommer du til å gå og være redd for ting knyttet til dem. Redd for at de skal bli skadet, redd for at de ikke får venner, redd for at de skal oppleve uhyggelige ting, redd de ikke får en god oppvekst osv.

Enkelte dager står du der og vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Ungen har f.eks funnet det for godt at den SKAL ha den ene tingen den så på butikken. Det ender opp i hylig og skriking. Ungen kaster seg på gulvet, hylgriner og roper at han/hun ikke vil at du skal være mamman, og at du er slem. Igjen står du og tenker hva i alle dager du har gjort for å fortjene noe sånt. Det eneste du vet med sikkerhet er at du i alle fall ikke kan gi etter og kjøpe den tingen (skal sies at jeg har sett noen gjøre det også, men det er bare å gjøre det vanskelig for seg selv). Resultatet har dermed vært å sette fra seg alt sammen, plukke opp ungen, og marsjere rett ut i bilen. Ta ungen bort fra situasjonen, gi tid til å ro seg ned, og rett og slett snakke sammen om det. Har opplevd at dette har skjedd på bussen midt i verste rushen i Oslo. Hun ville stå og leke gjemsel under setene. Hun vet egentlig at hun skal sitte ordentlig i setet så lenge bussen kjører, men denne dagen ville hun noe annet. Resultatet? En hylende unge som ikke gav seg for alt i verden. Jeg måtte sitte med henne på fange og rett og slett holde henne fast til hun roet seg. Jeg er sikker på at hvert eneste individ inne på den bussen hatet både meg og dattera den turen. 20 minutter satt hun sånn, men da hun endelig roet seg ba hun om unnskyldning og satte seg pent på plass. Den dagen var det en dame som gjorde hele dagen min. Hun kom bort til meg og fortalte hvor flink jeg hadde vært, og at hun visste alt om hvor tøft det er å være mamma. Henne kommer jeg aldri til å glemme!

På de tøffeste dagene står jeg og ser på en illsint jente eller baby, og lurer på hvorfor i alle dager det var jeg ville ha barn. Det er tøffe dager, og innimellom tøffe netter, og noen ganger kan jeg se på de som har både 3 og 4 barn og synes synd på de. Jeg har også vært gjennom perioder hvor lyden av babygråt har fått meg til å grøsse, men likevel valgte vi å få barn nr. 2. De dagene jeg er mest sliten fatter jeg det ikke, litt sånn "Hva i alle dager var det vi tenkte på?!". Men, det er et stort MEN her.

Det er faktisk mange flere positive enn negative dager. Selv om jeg én dag har lyst til å grave meg ned og bare forsvinne, kan jeg den neste storkose meg og elsker det å være mamma. Når du kommer i bhg for å hente, og før du har lokalisert hvor ungen befinner seg hører du et gledeshyl fra andre siden. "Mammmmmaaaaaa!!!!!". Hun kommer løpende mot meg, kaster seg rundt halsen min i en knusekos, hvor hun sier "Å, så godt å se deg mamma!". Eller når hun kommer bort til meg, stryker meg på armen og sier: "Vet du hva mamma? Jeg er glad i deg!" Og best av alt er når hun forteller med at jeg er den beste mammaen i verden <3 Det gjør bare alt sammen verdt det, og jeg føler at jeg har gjort noe riktig.

Og så har du minstemann. Han er ikke like krevende som ei på snart 4 år, men enkelte dager er temmelig tøffe med han også. Det finnes dager hvor han gråter og du ikke klarer helt å finne ut hvorfor. Han gir deg bæsjebleier som er så overfylte at eneste måten å få han ren på er å dusje hele gutten. Og enkelte dager er det eneste som hjelper å gå med han på armen hele dagen. Legg da til en 3-åring som krever sitt i tillegg, og du får en situasjon hvor det ender opp med en småirritert og halvsint mamma. Men så gir plutselig minsten fra seg et gledeshyl, ser deg rett i øynene og smiler fra øre til øre. Der ble plutselig mye av hva som foregår glemt.

Jeg har dager hvor jeg nærmest føler meg som en diktator: "Ro deg ned!", "Sitt ordentlig ved matbordet!", "Spis maten din!" "Slutt å hyl!", "Gå på rommet ditt!", "Slutt med det der!", "Nå må du høre etter!" og "Om du ikke gir deg nå er det rett i seng!". Hvis du nå lurer, så ja, vi har hatt et par kvelder hvor 3-åringen har blitt båret rett i seng. Vi har vært inne i en sånn periode nå, som egentlig gjør at jeg er like sliten når jeg våkner om morgenen som da jeg la meg. Og når man først er kommet dit er lett å komme inn i en ond sirkel. Men uansett hvordan du vrir og vender på det så er du så ufattelig glad i barna dine, at du klarer ikke å være sint lenge, og du glemmer det aller aller meste.

Du opplever mange dager hvor alt går på skinner. Barna oppfører seg eksemplariske, du har masse energi og overskudd til å leke med de og aktivisere de. Det er nettopp disse dagene du må huske, for alt i alt er det mange flere av disse  enn av de dårlige. Det viktigste du som mamma kan gjøre er å gi masse kjærlighet og tålmodighet, og å gjøre ditt aller beste. Noe bedre enn det klarer du ikke. Det er alt for mange der ute som streber etter det perfekte. Det er ikke noe som heter perfekt i en hverdag med små barn. Huset blir fort seende helt bombet ut av leker, kjøkkenbenken fylles opp av skitne tallerkener, kopper og bestikk, og vaskerommet fylles opp av møkkete klær. Om du en dag føler for å se litt ekstra fresh ut er det nærmest garantert at klærne dine har fått en flekk eller to før du er på tur ut døra. Frisyren er plutselig blitt skeiv, og sminken er dratt utover. Men når alt kommer til alt er nettopp dette en del av det å være mamma. Javel, så får jeg leve litt i joggebukser og daffeklær. Det er bare for en periode, og tiden går så alt for fort!

En mamma skal ikke være perfekt. Som alle andre må du prøve og feile. Du lærer underveis, og se er det bare å håpe at du har påvirket barnet ditt i positiv retning, at du har gitt barna gode grunnsteiner for å møte livet, at du har gitt de mange gode minner, at de vet at du alltid er det for dem uansett hva og at de vet de kan fortelle det lat uten å være redd for at du skal bli sint. For jobben som mamma slutter aldri når du først har fått den.

Denne jobben er slitsom, tøff og krevende. Ingen dager er like. Enkelte dager vil du rive av deg håret i ren frustrasjon, og andre dager vil du ikke at skal ta slutt. De verste dagene sitter du og ser på klokken og venter på at det er leggetid, for tiden går ikke fort nok. På de beste vil du at tiden skal gå saktere for å kose deg sammen med barna lengst mulig. Hver dag er nærmest et eventyr, for du vet aldri hva den vil bringe. Én ting kan jeg love deg: Uansett hvor tøffe enkelte dager er kommer du til å elske å være mamma (i alle fall de fleste dagene).



#mammablogg #mamma #mammarollen #mammaliv #foreldre #foreldreogbarn #hverdag #personlig #rettfralevra #ærlig #tøft #livet #tips #blogglisten #bloggmag #småbarnsliv #småbarnsforeldre #graviditet #gravid #kjærlighet #nettavisen #side2

    . . .

27.01.2016 kl. 13:25
Fantastisk skrevet <3 det har sine herlige sider men det er tøft også:) kjenner meg igjen :) ha en strålende dag videre!

EliseCecilie

28.01.2016 kl. 00:03
Missmommy: Tusen takk <3 Det å være mamma er er ikke bare lett, men det gir også så utrolig mye <3 Ville ikke byttet det for noe i verden. Koselig at du like innlegget! Ha en super kveld videre!:

Nina

27.01.2016 kl. 23:53
Så nydelig skrevet! Og så deilig å lese om noen som ikke løper rundt etter unga i åletrange kjoler, for å si det slik!

EliseCecilie

28.01.2016 kl. 00:08
Nina: Tusen takk <3 Så koselig at du likte innlegget! Er mer en nok av de som fremstiller mammalivet som fylt med høye hæler, masse sminke og designerklær. Jeg er ikke en av de, for jeg skjønner ikke hvordan de klarer det :p Ha en fin kveld!
EliseCecilie

Jeg blogger om livet som veterinærstudent og tobarnsmor. I tillegg jobber jeg på veterinærklinikk, har en fantastisk samboer, og driver og bygger drømmehuset. :) Du kan følge meg her, på facebook hvor jeg legger ut oppdateringer, og på instagram hvor jeg legger ut bilder fra hverdagen vår, eller på Snapchat ( Elise :) ). Brukernavn på Instagram er elisececilie. Kan kontaktes på: vetstudentmamma@gmail.com

Instagram
Follow

Kontakt meg

vetstudentmamma@gmail.com

Følg meg og bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits