Elise Cecilie

www.vetstudentmamma.blogg.no

Første steget på den lange veien!

Så, hvordan går man frem når man har funnet ut at man skal bygge drømmehuset? Hva trenger man? Hva må man tenke på? Hvor starter man?

Jeg husker fortsatt den dagen vi ble vist huskatalogen fra Hus1Norge for første gang. Eller, det blir vel feil å kalle det en katalog. Det var en bok med harde permer, gullfargede permer. Det føles nesten som det var i går. Mannen til svigermor var veldig stolt da han viste den frem, og det hadde han all grunn til. Mange flotte hus, og et ordentlig bevis på at firmaet han var med å starte var på riktig vei.

Den kvelden bladde jeg gjennom katalogen flere ganger, og viste Marcus alle de ulike husene som jeg syntes var fine. Det tok absolutt ikke lang tid før vi innså at vi likte det samme huset, og vi begynte allerede da å se for oss hva de ulike rommene skulle brukes til. Det var helt klart drømmehuset vårt!

Nå skal det sies at dette var en god stund før vi hadde tenkt noe på å bygge nytt selv, men det var denne kvelden frøet ble plantet oppe i hodene våre. Jeg skal ikke snakke for Marcus, men det var her drømmen om å bygge hus, og akkurat det bestemte huset begynte å surre hos meg. "Tenk hvis! Det hadde vært noe det!"

Etter vi ble foreldre begynte vi å tenke annerledes når det kom til hvor vi skulle bo. Plutselig var det ikke så attraktivt å bo i Oslo lenger, og vi snakket mer og mer om å flytte til Hamar. Det er hvor Marcus er ifra, og selv har jeg vært mye på Hamar opp gjennom oppveksten.

Jeg var alltid med mormoren min til Hamar i ferier, og har mange gode minner fra der fra min egen barndom. I tillegg har jeg også mye slekt, venner og bekjente oppå der, så jeg visste med sikkerhet at Hamar var et godt valg av bosted - Ikke for stort, heller ikke for lite, men akkurat passe for å bo med barn.

Det tok litt tid før vi begynte å ta opp igjen tankene rundt det å bygge hus, men jevnlig ble nettet brukt for å søke etter tomter. Kanskje ville det dukke opp noe, og en dag våren 2013 gjorde det faktisk det!

Plutselig lå altså den perfekte tomta ute på nett. En fraskilt hage, inne i en blindvei, på nærmere 900m2. Vi fikk med flere for å inspisere tomta, for vi ville være sikre på at det var en tomt som ikke ville by på utfordringer og problemer senere, og vi ønsket å kartlegge om den var verdt prisen.

Etter en del titting og snakking, endte vi opp med å kontakte banken. Spørsmålet nå var jo om vi hadde råd til å kjøpe tomta, hva vi kunne få i lån osv. Heldigvis var banken medgjørlige, og var enige i at det ikke var noen risiko i å kjøpe tomta. Om vi etter hvert fant ut at økonomien ble for stram, ville det i boligmarkedet på Hamar ikke være noe problem og selge tomta videre. Er det en ting det er mangel på oppå der så er det nettopp tomter.

Så var vi da klare for å kjøpe oss tomt. Budsjettet var klart, og med prisantydningen på langt over 1 million satt vi og var redde for at det skulle bli en budrunde, for det ville vi ikke ha råd til.

En dag fant Marcus ut at han hadde felles bekjente av de som eide tomta. Storesøsteren til hun som skulle selge. Dette resulterte i at vi kom i kontakt med paret som skulle selge tomta, og fikk inngått en avtale utenom megler. Det gjorde at vi slapp budrunde, sikret oss tomt, og fremtidige hyggelige naboer. Vi kunne ikke vært mer fornøyde!

Så da satt vi der med tomt! Vi hadde ingen planer om å bygge noe enda, og visste heller ikke om vi noen gang kom til å få muligheten. Vi visste rett og slett ikke om vi hadde råd, og hadde heller ikke noe hast med å komme igang. Ved kjøpet av tomta var det et punkt om at bygging måtte påbegynnes innen 5 år, så planen vår ble rett og slett bare å ha tomta, og betale ned så mye vi kunne av lånet på den. Den ville både øke egenkapitalen vår, og åpnet for mange muligheter en gang i fremtiden.

La oss bare si at fremtiden startet en del før hva vi så for oss :)

Følg med gjerne på Instagram (elisececilie) og Facebook (vetstudentmamma) :)

#drøm #drømmer #kjærlighet #følgdrømmen #glede #familie #familieliv #hus #husbygging #boligdrøm #egethjem #hjem #nytthus #husdrøm #studier #student #nyttliv #bedreliv #hverdag #barn #babydrøm #byggehus #vårthjem #nytthjem #følelser #studentmamma #bloggmag #blogglisten #bolig #nybygg #ide #hus1norge #inspirasjon #glede #planløsning #kontrakt #kjøp #lån #økonomi

Utvalgte bilder hentet fra hus1norge.no og Wikipedia.

En drøm blir til!

I en alder av 21 år bodde jeg hjemme på jenterommet hos faren min. Jeg gikk ikke på skole og jeg jobbet ikke. Jeg levde i grunnen en dag av gangen, levde der og da. Jeg røyka over 20 røyk om dagen, så på film eller spilte pc-spill, hang med venner og festa i helgene, og brydde meg i grunnen ikke så mye om hvordan ting skulle bli i fremtiden.

Den vinteren (2006/2007) hadde jeg fått mer kontakt igjen med ei venninne som hadde bodd borte en stund. Hun hadde kommet tilbake til hjemstedet, og vi snakket mye, og fant på mye. Hun hadde kjæreste, og de skulle flytte sammen i Oslo siden han hadde fått seg jobb der. Hun kunne fortelle meg at han hadde en kompis, og hun var helt sikker på at vi hadde vært en god match. Ja, så god faktisk, at hun planla å få oss til å møtes (uten at vi visste om det i forkant). En lørdag i april ville hun at jeg skulle komme til henne og være med å drikke som en "flytte-vekk-fest" siden hun da skulle flytte. Lite visste jeg om at dette skulle bli helgen som endret på alt!

Den 21.april i 2007 møtte jeg mannen i mitt liv, og lite visse jeg den gangen at dette skulle bli starten på mange nye drømmer. Drømmer jeg ikke turte å tenke på, og som jeg på ingen måte kunne se for meg at kunne bli en realitet. Men her sitter jeg 9,5 år etterpå, i en alder av 30 år, og alle drømmene er gått i oppfyllelse.

Marcus var den rake motsetning til mine tidligere kjærester. For det første var han høyere enn meg, det var jo ett kjempepluss siden jeg selv er 180cm høy. Ellers hadde han høyere utdannelse, hadde jobbet i forsvaret i flere år, hvor han bl.a hadde ansvar for opptak til befalsskolen. Ikke minst var dette en med skikkelig bein i nesa, og som ikke var redd for å fortelle meg når jeg var helt dust.

Etter den dagen gikk ting veldig fort! Jeg var plutselig mer i Oslo sammen med han enn hjemme, og 1.juni 2007 var datoen vi bestemte oss for at vi var et par. Men på mange måter kan man vel si at vi var sammen fra dag 1. Jeg bestemte meg for å snu om på livet, og søkte meg inn på Bjørknes privatskole i Oslo for å komme igang med skolen igjen, og jeg sluttet å røyke. Allerede etter relativt kort tid begynte jeg å få tilbake en gammel drøm fra jeg var lita, jeg ville bli veterinær.

I 2009 fant vi ut at vi ville få oss et sted og bo sammen, kun oss to. Vi, eller spesielt jeg, begynte å titte på leiligheter som kom ut for salg i Oslo. Ila våren kom jeg over et rekkehus på Finn.no, og det endte med at vi dro på visning, og etter litt betenkningstid, og samtaler med banken, bestemte vi oss for å legge inn bud. Budet ble akseptert under takst, og vi gjorde et godt kjøp (bedre skulle det også bli, men det kommer i et eget innlegg senere).

Jeg prøvde meg på litt ulike studier ila årene, men jeg falt alltid tilbake på at veterinær var det jeg virkelig ville. Høsten 2013 hadde jeg min første dag på Veterinærhøgskolen, og den første drømmen min var blitt en realitet. Jeg hadde klart å komme inn på drømmestudiet mitt, og kunne i grunnen ikke vært mer fornøyd. Det skal selvfølgelig sies at dette var og fortsatt er et utrolig tøft studie, så jeg opplever at jeg enkelte dager nesten angrer på at jeg startet der. Heldigvis er dette ikke i nærheten like mange ganger som jeg er stolt av meg selv for å ha klart det jeg har.

I 2012 ble vi foreldre til ei lita jente. Dette var noe som først ble et ønske etter jeg møtte Marcus. Før jeg møtte han hadde jeg ingen ønsker eller planer om å noen gang få barn. Hvorfor skulle jeg det? De ville jo bare ta tid, plass og gjøre slik at jeg ikke kunne gjøre som jeg ville.

Disse tankene ble etter hvert som vi var sammen byttet ut med ønske om å starte vår egen familie. At vi kunne bli foreldre, skape noe sammen, og få vårt eget liv slik vi ønsket det. Og ikke nok med at vi fikk ei jente i 2012, men vi fikk også en gutt i 2015 :)

Etter vi fikk første barnet vårt begynte vi å leke litt med tanken om å bygge hus. Vårt eget hus, akkurat slik vi ønsket. DET hadde vært noe! Vi bladde masse i boligkataloger, og falt fullt og helt for et hus som føres av Hus1Norge. "Tenk om vi kunne bygd det huset en gang! Det måtte vi få til en gang i fremtiden. Det hadde nemlig vært helt perfekt!"

Lite visste jeg om at "en gang i fremtiden" skulle bli før, MYE før. I 2013 kom vi nemlig over en tomt på Hamar, og etter vi hadde vært og sett på den endte vi med å kjøpe den. Det skal sies at tomter på Hamar ikke er lette å oppdrive, og at vi var utrolig heldige som fikk tak i denne.

Hus1Norge er firmaet til min svigermors mann, og han hjalp oss å gå gjennom kalkyler, hvor mye man måtte beregne i utgifter, hvilke håndverkere vi ville trenge osv, og vi fant ut at vi faktisk ville ha mulighet til å bygge drømmehuset vårt!

For ca 6 mnd siden startet byggeprosessen. 18.mai 2016 for å være helt nøyaktig, og nå er vi i siste fase av prosjektet.

Veien hit har i grunnen vært kort, men den føles lang siden det har vært så mye forskjellig å holde styr på. Vi har styrt hele prosjektet selv, dvs skaffet snekker, rørlegger, elektriker, murer osv. Mye å sjonglere, men Marcus har vært utrolig flink. Vi inngikk en avtale hvor han skulle stå for det byggingen, og jeg for det innvendige med hvordan ting skulle se ut. Jeg har ikke turt å ta noen valg uten godkjenning eller hans mening, men nå er mer eller mindre alt i boks.

I løpet av 9,5 år har jeg gått fra å ikke bry meg så mye om fremtiden, til å ha realisert drømmer jeg aldri så for meg at kunne være mulig! Det er mulig, man får det til om man vil, og det er en helt fantastisk følelse! Har tenkt å ta dere gjennom hele prosessen her i tiden fremover :)

Følg meg gjerne på Instagram (elisececilie) og på Facebook (vetstudentmamma).

#drøm #drømmer #kjærlighet #følgdrømmen #glede #familie #familieliv #hus #husbygging #boligdrøm #egethjem #hjem #nytthus #husdrøm #studier #student #nyttliv #bedreliv #hverdag #barn #babydrøm #byggehus #vårthjem #nytthjem #følelser #studentmamma #bloggmag #blogglisten #bolig #nybygg

Min første graviditet <3

Man kan vel egentlig si at historien starter i mars 2009. Da hadde jeg og Marcus snakket litt om det å få en liten baby, og jeg tok min siste p-pille. Det var bestemt at vi skulle begynne å prøve. Kan vel si at det var veldig spennende, men må ærlig innrømme at når uker ble måneder, og måneder ble til et år at jeg ble litt lei. Heldigvis stresset jeg/vi ikke med dette, og tok det som det kom.

Etter at det var passert et år siden stoppen, nevnte jeg dette for legen, og hun ville at jeg skulle til utredning. Jeg utsatte å dra på denne gang på gang, og var ikke inne før i februar 2011. Resultatene viste da at jeg sannsynligvis hadde en mild versjon av PCOS, og fikk beskjeden om at dette kunne gjøre det vanskelig å bli gravid. Et alternativ jeg kunne tenke på var evt. hormonbehandling. Tok egentlig dette med et smil, og hadde litt holdningen om at skjer det så skjer det. Begynte jo å tenke litt mer på det etter hvert, men gjorde ikke noe med det.

I mai 2011 fikk jeg tilbud om sommerjobb hos Isbaren i Oslo (Icebar Oslo) noe jeg gledelig takket ja til. Gledet meg masse til å begynne i opplæringen, for skulle da jobbe som bartender og Resepsjonist hele sommeren. Begynte der i slutten av mai, og syntes det var veldig ålreit, men det ble ikke mange vaktene på meg før jeg begynte å føle meg smådårlig. Marcus fikk to billetter til The Eagles på Norwegian Wood den 13. Juni, og dette var også dagen kvalmen satte i gang. Tenkte jo selvfølgelig ikke i de baner med en gang, men da kvalmen ikke gav seg, bare ble verre, og den plutselig varte 24/7 gikk det opp for meg at jeg burde ta en graviditetstest.
 


Den 15.juni ringte jeg til Marcus på jobb, og spurte om han vær så snill kunne stikke innom apoteket og kjøpe med en test på tur hjem. Han ville at jeg skulle ta testen mens han var hjemme, så morgenen etter stod jeg opp kl 0500 og tok test før han dro på trening. Det minuttet man måtte vente føltes utrolig langt, men testen var veldig positiv :) (ikke at det akkurat kom som noe sjokk for noen av oss etter at jeg hadde vært dårlig såpass lenge). Da var det bare å komme seg til lege hvor blodprøver ble tatt, papirer ble fylt ut og måtte bestemme hvor jeg ville ha fødeplass. Eneste som slo meg var at jeg ville føde på det sykehuset som var nærmest hjemme, så valget falt på Ullevål. Legen regnet også ut menstermin, og datoen å forholde seg til inntil videre ble 31.januar.
 
 

Etter et par uker innså jeg slaget mot kvalmen som tapt, og endte opp sykemeldt i tre uker. Utrolig irriterende siden jeg likte jobben veldig godt, men kvalme og lukt av alkohol passer utrolig dårlig sammen :( Sommeren gikk dermed i sneglefart mot høst, og brev om ordinær ultralyd kom i posten når fødeplass var gitt. Denne skulle vi på den 1.september. Negativ som jeg er av natur syntes jeg det var veeeeldig lenge til, og vi ordnet time til tidlig ultralyd den 22.juli. Her fikk vi, da spesielt jeg, beskjed om at alt så ut til å være helt i orden med den lille i magen. YEY! Var temmelig spesielt å se hjertet slå på skjermen, og jeg må ærlig innrømme at et par av tankene som slo meg under undersøkelsen var ?det ser ut som en alien? og "Brains!". Haha! Det skal sies at den siste var da utviklingen av hjernen ble tittet på, og vi fikk se hjernehalvdelene på skjermen.
 
 

Den 6.aug var det duket for feiring av Marcus sin bursdag. Vi inviterte sammen venner og kjente, og lite visste de fleste om hva vi skulle fortelle dem. Fikk jo selvfølgelig noen spm om hva det var jeg drakk, men det ble med det i starten. Da alle var kommet, og før vi skulle begynne med kakene kunne Marcus meddele at jeg skulle kalve på nyåret^^.

Den 1.september var det endelig duket for ordinær ul. Var veldig spente på om de kunne se om den lille huleboeren var en jente eller en gutt. Vi var jo egentlig sikre på gutt, og snakket om Max Harry i magen. Det var da arbeidsnavnet Marcus brukte. Stakkars lille knøtt! Hadde nok ikke unnet min verste fiende en sånn navnekombo, men det ble en morsomhet oss i mellom. Da vi kom til sykehuset ble vi sittende på venterommet sammen med mange andre, og jeg begynte å legge merke til hvor godt man så at de var gravide i forhold til meg. Her tror jeg nok at jeg tenkte motsatt av mange gravide, for mens mange er superstolte over både store mager, strekkmerker osv, var dette den store skrekken for meg. Var utrolig fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å synes så veldig mye enda :) Da det var vår tur kom vi inn på et lite undersøkelsesrom. Alt på babyen ble undersøkt, og alt stod veldig bra til. Fikk sett alle vitale organer, ryggraden, ti fingre, ti tær, skjellettet og blodsirkulasjonen. Så gjenstod til slutt det vi lurte på da vi kom. Hvilket kjønn er det? Etter å ha funnet rett vinkel kunne jordmora med veldig stor sikkerhet fortelle at dette var nok ei lita jente :) Ut ifra utviklingen ble den endelige terminen flyttet fra 31.jan til 10.feb, så plutselig ble veien noe lengre til enden.
 
 
 
Etter at vi hadde vært på denne ultralyden var det en liten omstilling å venne seg til tanken om at det var ei lita jente inni der. I familien til Marcus hadde nemlig den førstefødte vært gutt i flere generasjoner bakover, og i min familie har det vært både gutter og jenter. Var litt moro at min mormor allerede når jeg var 12 uker på vei tok på magen min, og kunne fortelle meg at det var ei lita jente inni der.

Etter 18 uker var endelig kvalmen på tur tilbake, og jeg må si det var utrolig herlig! Var ikke så gøy å leve på vann, salte stenger, mariekjeks og brødskiver med servelat, tomat, agurk og pepper. Er jo ikke rart at jeg gikk ned 7 kg i starten av svangerskapet. Var utrolig godt å kunne spise hva som helst igjen. Det var også rundt denne tiden at vi begynte å kjenne sparkene til vesla på utsiden av magen. Kjente allerede de første bevegelsene etter ca 12 uker, noe som er tidlig som førstegangsfødende. Vanskelig å beskrive hvordan dette føltes, men kan vel beskrives som bobler som beveger seg i en retning.
 
 

Når kvalmen var borte var jeg litt mer klar for å bevege på meg, og turen gikk utpå høsten opp til Dombås for å besøke pappa, tante og onkel, og hilse på venner man ser altfor sjeldent. Var godt å komme en tur hjem, og må innrømme at ingenting er som den friske lufta på fjellet. Var ute og tuslet litt, og viste Marcus tyskerhula, og noen ruiner fra krigen på Dombåshaugen. Hadde ikke vært der på mange år selv, så var litt spennende å se det igjen.
 

Jeg hadde også utrolig lyst til å få tatt 3D ultralyd, og etter å ha lest litt om dette kunne man få best bilder rundt uke 28. Vi fikk dermed ordnet oss time den 11.sept. Var utrolig spent på hvordan dette var, og om vi fikk noen gode bilder. Lille var tydeligvis veldig trøtt, for hun lå inne i magen og gjespet gang på gang. Det var ikke så lett å få noe bilde av bare ansiktet hennes, for hun ville absolutt ligge med ene hånda oppi ansiktet. Lite visste jeg der og da om at hun til og med skulle komme ut med hånda foran ansiktet.
 


Når jula begynte å nærme seg fant vi ut at det hadde vært ålreit og tatt en tur til utlandet før det kom baby. Vi fikk da i julegave av faren til Marcus en ukes tur til Malta for å besøke han før jul. Vi endte da med å dra ned til Malta 16.des, og skulle hjem igjen 23.des. Papirer på å få dra med fly måtte ordnes hos legen siden jeg var såpass langt på vei. Dette var heldigvis ikke noe problem siden det ikke hadde vært komplikasjoner så langt. Med papirene i bagen vendte vi nesa sørover, og etter en mellomlanding men 110km i vindkastene, var vi fremme på Malta. Når jeg titter på bilder fra turen i dag synes jeg at jeg ser ut som en hvalross. Det viste seg at flyturen fylte kroppen min med vann, så jeg var temmelig oppblåst, men ellers var det en fin tur :)
 
 
 

 
Lille julaften landet vi på norsk jord igjen, og må innrømme at det var godt å sove i egen seng igjen. Dagen etterpå dro jeg og Marcus for å feire jul hos mamma og Øystein, noe som var utrolig koselig. Gikk barbeint hele kvelden, for beina mine var så hovne at det prikker i dem :/ da vi ved 01-tiden var hjemme igjen, endte jeg opp med å ringe til sykehuset å høre ang hevelsene i kroppen. Fikk beskjed om å komme inn på kontroll morgenen etter før vi skulle dra opp til Hamar.
 

 
Når vi ankom sykehuset ble vi tatt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg ble koblet opp til en maskin som måler hjertelyden til baby, og tok sparketest. Hun var utrolig aktiv mens vi var der, følte at jeg ikke gjorde annet enn å trykke på knappen :) Ellers ble blodtrykk målt, og urinprøve tatt. Alle tester var helt fine, og trengte ikke å være redd for svangerskapsforgiftning som de i utgangspunktet lurte på om det kunne være.
 


Av en venninne fikk jeg fotografering hos fotograf av meg, Marcus og magen. Timen var satt opp den 15.jan, og jeg håpet at ikke noe skulle skje med formen min innen da. Dagen kom, og vi møtte opp med flere klesskift, og var klare for action. Jeg ble sminket borte på studioet, og så var det å posere i ulike vinkler. Kan ikke akkurat si at det føltes helt naturlig, men var en morsom opplevelse å ha med seg, og vi fikk mange fine bilder :)
 

 

 


 

 

 

Nå begynte det jo å nærme seg termin med stormskritt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å være tålmodig, men må innrømme at da 1.feb kom var jeg utrolig lei! Må si meg enig med jordmortjenesten jeg gikk til i at det er en grunn til at et svangerskap er ni mnd. Hadde gått i 8mnd og gruet meg til selve fødselen, men når ca to uker gjenstod til termin kunne ikke fødselen komme fort nok. Begynte å spise masse havregrøt med kanel på, kanelsnurrer, sterk mat, gå turer osv, alt i håp om at det kanskje kunne hjelpe.

Den 9.feb hadde jeg terminkontrollen min til jordmor, og jeg gikk dit alene på morgenen siden Marcus var borte på kurs. Jordmora mi mente at jeg i alle fall ikke skulle klage på formen da hun så jeg kom gående, og da jeg fortalte at jeg fortsatt klarte å stå med strake bein og bøye med ned for å ta på tærne måtte jeg vise henne :) Jeg var i grunnen ikke så stor i forhold til hvor langt på vei jeg var, noe jeg ofte fikk kommentarer om. På dette tidspunktet brukte jeg fortsatt samme str i klær som før jeg ble gravid, til og med en str mindre på noen plagg, og tar man utgangspunkt i vekta jeg hadde før jeg ble gravid hadde jeg gått opp ca 4 kg. (Skal absolutt ikke klage ;) Slapp unna strekkmerker på magen nettopp fordi jeg var såpass lita *juble* ) Jordmor tok alle undersøkelsene, og ved å kjenne på magen mente hun at jeg kom til å få en baby med helt normal størrelse, dvs rundt 3500 gram og rundt 50 cm. Hun kunne også fortelle at hodet til lillemor endelig hadde festa seg. Hun hadde ligget med hodet langt ned i bekkenet siden uke 27, men det hadde ikke festet seg før nå, det var greit å vite, for hvis vannet nå skulle gå trengte jeg ikke rett inn på sykehuset så lenge fostervannet ikke var misfarget. Før jeg gikk hjem bestilte hun overtidskontroll til med på Ullevål uken etterpå sånn i tilfelle ting ikke skulle skje før den tid.
 
 
Tatt 2.des, ca 8 mnd på vei.
 
Da jeg gikk hjem igjen, gikk jeg og håpet på at det at Marcus ble født 16 dager før termin, og jeg 12 dager etter skulle gjøre at det ble ca termin på vesla vår. Det skulle jeg få rett i, for den 11.feb kl 06.22 fikk jeg første rie hjemme.
 

Min absolutte yndlingsdrink!

Det er lørdag, og det er mange som har tenkt seg ut på byen eller på fest med venner og kjente. Hvorfor ikke teste ut en ny drink i samme slengen? :) 

Jeg har da etter en del år endelig fått meg en ordentlig yndlingsdrink. Denne kom jeg over ved en tilfeldighet ute på byen, for min greie er å si til bartenderen "Jeg vil ha noe som er søtt og godt.. Surprise me!"

Denne drinken oppdaget jeg når jeg var ute med en kompis fra Dombås og drakk litt øl, gikk over på drinker, og spilte en runde biljard (som jeg ikke var så håpløs på som jeg trodde^^)

Drinken var kjempegod, og navnet bartenderen brukte var Lennart <3 Jeg tror serr at jeg kunne drukket en hver dag, men kan ikke få alkistendenser heller ;p Var tilbake på utestedet et par dager senere og fikk oppskriften, så nå kan jeg fint lage den selv!! Men, jeg må si at den smaker best i godt selskap!



 

Oppskrift:

4-6 Limebiter med skall
2/3 ts Brunt sukker
3 cl Xanté pærecognac
1 cl Vodka
1 cl Roses Lime
7up
Knust is

 

Mos sammen Lime og brunt sukker i bunnen av glasset (ikke ta limebitene ut igjen).
Fyll opp store deler av glasset med knust is, deretter fyll på med alkohol og roses lime.
Ta en skje og rør dette ordentlig sammen.
Fyll opp resten av glasset (longdrink) med 7up.
Sett i sugerør and enjoy!!

#drink #yndlingsdrink #lennart #søt #god #best #oppskrift #blogglisten #bloggmag

Intrusion of personal space!!

Hadde en nokså merkelig opplevelse på bussen for en tid tilbake. Hva er det med folk som ikke har skjønt "personal space"-konseptet? Jeg vet at jeg verner godt om mitt eget, og liker helst å ha mennesker jeg ikke kjenner på minimum en armlengdes avstand, men at folk hadde så liten sans for konseptet visste jeg ikke. De fleste jeg kjenner har samme syn som meg på dette, men det er tydeligvis er nytt konsept for enkelte. Det er jo en grunn til at vi nordmenn pleier å sette oss på et ledig dobbeltsete fremfor å sette oss ved siden av en helt ukjent!

Men på bussen ble jeg altså utsatt for en som ikke hadde noen begrensninger på dette. Etter noen busstopper reiste jeg med opp og gav setet mitt til en eldre mann som kom på. Jeg gikk da bakover i bussen for å stille meg i området ved bakdøren slik at jeg ikke skulle stå i veien. Den personen som kom etter meg virket som skulle stå _akkurat_ der hvor jeg stod uansett hvor jeg flytta på meg. Selv om det var masse ledig plass han kunne stå på skulle han presse seg opp etter hvor jeg stod. Følte nesten at han prøvde å presse meg av bussen. Endte med at jeg ble stående nede i trappetrinnene, og nærmest klamre meg fast i armen som åpner og lukker bussdøra. Denne personen kunne seriøst ikke være av det mest intelligente slaget!?!? Fra der jeg stod, var det ikke noen andre som stod før du kom i alle fall 6 seterekker frem i bussen, så det var absolutt massevis av plass. Og når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, jo hva annet skjedde enn at fyren begynte å nynne og synge (høyt)! Var en utrolig lang busstur...

Jeg skjønner at avstand på en armlengde er vel mye å håpe på når man er på buss, men det får da være måte på!

#grenser #overtramp #ekkelt #irriterende #mennesker #folk #blogglisten #bloggmag

EliseCecilie

Jeg blogger om livet som veterinærstudent og tobarnsmor. I tillegg jobber jeg på veterinærklinikk, har en fantastisk samboer, og driver og bygger drømmehuset. :) Du kan følge meg her, på facebook hvor jeg legger ut oppdateringer, og på instagram hvor jeg legger ut bilder fra hverdagen vår, eller på Snapchat ( Elise :) ). Brukernavn på Instagram er elisececilie. Kan kontaktes på: vetstudentmamma@gmail.com

Instagram
Follow

Kontakt meg

vetstudentmamma@gmail.com

Følg meg og bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits